Eldre og kjæledyr

I dag finnes et utall eksempler på hvordan dyr kan fremme menneskets fysiske og psykiske helse på en god måte:  barns psykologiske utvikling, kamerat for voksne, sosial kontakt for gamle på sjukehjem.

 

Dyr kan også brukes mer systematisk i terapisammenheng: pasientvenn med dyr på sjukehus (Pet Partners, Delta Society), for psykiatriske pasienter med depresjoner eller autisme, voldsforbrytere, arbeidsterapi for ungdommer med atferdsvansker – Green Chimneys i USA, Grønn omsorg i Norge.  Dyr kan også brukes i arbeid for å hjelpe fysisk funksjonshemmede: førerhunder er velkjent, hørehunder, hjelpehunder for personer i rullestol, hippoterapi som del av fysioterapi.

 

Mange av oss har hest, hund eller katt – eller andre selskapsdyr. Hvorfor har vi det? Dyra gir oss noe verdifullt i tilværelsen. All disse høyst varierte måtene å bruke dyr på har en felles vitenskapelig basis. Det har sammenheng med at dyra har målbare effekter på vår fysiske og psykiske helse.

 

Kjæledyr har en sosial funksjon for mange eldre

Flere studier har pekt på hvilken betydning kjæledyrhold kan ha for eldre mennesker, spesielt de enslige (Hart, 1995). Eldre med kjæledyr kan ha færre legebesøk (Siegel, 1993), mestre psykiske påkjenninger lettere og vise færre depressive symptomer. Eldre uten kjæledyr oppsøker leger oftere jo mer stressede de er. Eldre med kjæledyr trenger ikke hyppigere legebesøk når de er stresset. Slike effekter finner man imidlertid ikke i alle studier (Crowley-Robinson & Blackshaw, 1998). Blant eldre kvinner (65-75 år) med høy sosioøkonomisk status følte dem som hadde kjæledyr seg lykkeligere enn dem uten. Blant dem med lav sosioøkonomisk status, var forholdet omvendt (Ory & Goldberg, 1983). I en studie av 1232 eldre over 65 år var det slik at blant dem som var stresset eller hadde andre alvorlige lidelser, var det en sammenheng mellom sterk tilknytning til sitt dyr og lite depresjoner. For friske eldre var det ingen slik sammenheng (Garrity et al., 1989). Videre forskning må avklare under hvilke forhold kjæledyrhold har positive helsemessige og psykiske effekter for eldre.

 

Eldre som flyttes fra hjemmet til en institusjon utvikler lett det som kalles translokasjonssyndromet. Det består av depresjon, ensomhetsfølelse og lav moral. Mara Baun (1992) har vist at hvis de nyinnflyttede gamle får en burfugl, så viser de mindre depresjoner.

Senil demente pasienter (Alzheimer) som får dyr viser gjerne færre verbale aggresjoner og mindre angst. Lever de på sjukehjem vil dyra gjøre dem mer sosiale. Spesielt for eldre på sjukehjem er det viktig å planlegge dyreholdet godt. En av de ansatte må ha hovedansvaret. Valg av dyr bør gjøres i forhold til hva beboerne er vant med fra tidligere, for senil demente gjerne dyr de har hatt i barndommen.

Biswas og Ahmedzai (1992) har foretatt en omfattende undersøkelse av fordeler og ulemper med kjæledyrhold på alders- og sykehjem på de britiske øyer. Så mye som 2/3 av alders- og sykehjemmene hadde dyr som bodde på institusjonen. Av de øvrige, tillot nesten halvparten besøk av dyr. Akvariefisk var det vanligste dyret (63), etterfulgt av burfugl (33) og katt (32). Bare 8 hadde hund fast, men til gjengjeld var hund det vanligste besøksdyret (48). Mange tillot at beboerne hadde dyr med seg hjemmefra når de flyttet til institusjonen.

 

De viktigste sosiale fordelene var at beboerne hadde noen å snakke med, det ga en hjemlig og vennlig atmosfære, og at de lettere godtok medisinering når de hadde dyr. Andre gunstige effekter var at dyra virket avslappende på beboerne, de beveget seg mer, de fikk andre ting å tenke på enn sykdommen, og de viste svakere sykdomssymptomer, bl.a. mindre smerte. Ulempene var oftest at noen ikke likte dyr eller var redd dem, også blant personalet, at dyra slåss og at det skapte problemer når eieren av dyret døde. Problemer med renslighet og hygiene generelt var det ingen som rapporterte, men lopper, pelsdotter og at noen dyr spiste beboernes mat ble nevnt. Andre ulemper var at noen dyr kunne bite, være bråkete eller gi allergiske reaksjoner. Av 106 institusjoner, var det bare 5 som var litt skeptisk til dyreholdet, mens 82 var positivt innstilt.

 

En tilsvarende spørreundersøkelse ble i 1998 sendt 45 alders- og sykehjem i Vestfold og Møre og Romsdal (Bøhn, 1998). Av disse svarte 33. Sytten av dem hadde dyr; 9 hadde akvarium, 7 hadde burfugl, 5 hadde katt, en hadde hund og en hadde høns. I 14 av tilfellene var det institusjonen selv som eide dyret. To beboere og en ansatt eide de øvrige. En av institusjonene hadde også en ordning med en pasientvenn som hadde med hund. Bare 5 institusjoner hadde forbud mot dyr. Noen av de øvrige hadde hatt dyr tidligere. Alle institusjoner som hadde katt eller burfugl mente at dette var positivt for det sosiale miljøet. Ved 11 steder mente man at dyreholdet bedret humøret til beboere og ansatte. Ni oppga at dyreholdet ga ekstraarbeid for personalet, seks rapporterte om positive helsemessige effekter, mens ingen oppga negative helsemessige effekter.

 

Det er både i USA og i England utarbeidet detaljerte veiledninger i hvordan man best kan innføre dyr på helseinstitusjoner for at dyreholdet skal fungere best mulig og problemer forebygges (for eksempel: Guidelines – Animals in Nursing Homes; Lee et al., 1983).

 

 

Les mer om dette spennende temaet på http://www.braastad.info/dyr-og-mennesker/